Tenk deg at du er Veronica Maggio. Du har pumpet ut hits som får folk til å gråte i taxier og danse på festivaler siden 2006. Men plutselig føles det som om du har satt deg fast i den samme loopen som alle andre. Hva gjør du? Jo, du pakker kofferten, flytter utenlands og bestemmer deg for å finne opp hjulet på nytt. Eller i det minste et album som ikke høres ut som noe en algoritme har spyttet ut.
På sitt åttende album, Sciura, har Veronica Maggio skrudd ned den svenske radio-popen til null og kastet seg rett inn i en annen verden. Det er uforutsigbart og beveger seg mellom 90- og 00-tallet. Noe som Gesaffelstein på riviera-ferie.
– Det svenska soundet har klonat sig självt för många gånger. Nu är vi inne på ren kannibalism. Alla låtar kommer från samma preset-bibliotek. Jag ville göra nåt med en annan känsla. Det är såklart stora ord. Jag menar inte att jag nödvändigtvis uppfunnit något, jag var bara tvungen att hitta inspiration på ett, för mig, mindre slitet ställe.
Med produsenten August Vinberg ved sin side, har hun skrevet et album der melodier og tekster kjennes igjen, men produksjonene bygger på andre referanser. Å flytte til Italia har satt sine spor på albumet.
– August kallar den här skivan min Ray of Light. Jag vet inte… men jag förstår vad han menar.
Albumets første singel, "Inte Bra I Grupp", er steinhard. Den er rå, men samtidig sofistikert. Som et panikkanfall på klubben. På best mulig måte.
– Jag har så lätt att känna mig misslyckad socialt. Jag kan vara clownig och kul i stunden, men sen kommer själv-recensionen. Ingen annan märker nåt. Men jag gör det. Jag tror att det är oundvikligt när man varit en offentlig person ett tag. Det känns som om det finns så många versioner av mig nu, som bara flyter omkring där ute. Jag vet aldrig vilken version folk vill ha och ibland försöker jag vara alla samtidigt. Meningslöst och omöjligt. Jag har alltid känt mig ganska osårbar men nu har jag nått någon sorts magisk gräns nu tror jag. Det är som om nåt har brustit. Det är det den handlar om, när skalet känns trasigt. Man tar in allt, ofiltrerat, utan att kunna värja sig.
I høst har hennes første spillefilm 7 Steg premiere, en romantisk detektivfiksjon der hun både har skrevet manus (sammen med regissøren Andreas Öhman) og spiller en av hovedrollene med Joel Spira som motspiller.
– Att skriva manus och spela in film har varit en svindlande upplevelse. Resan har varit så lång, för lång! Men jag tror att det kommer att kännas värt det.